fredag 27. mai 2011

Lykkeboka

Den boka som har engasjert meg mest er Silmarillion av Tolkien. De fleste har vel et forhold til Ringenes herre, enten gjennom boken eller filmene, men Silmarillion er det virkelige dypdykket inn i Tolkiens eventyrverden. Grunnen til at språkprofessoren Tolkien påbegynte sitt litterære verk var fordi han trengte brukere til sitt egenlagde språk. Språk utvikler seg etterhvert som det blir brukt og derfor måtte han ha både brukere og hendelser som kunne påvirke....dermed var alveverden skapt. Han lagde to alviske språk, Qenya og Sindarin. Sindarin er det som brukes i Middle-Earth, mens Quenya eller høyalvisk er det som brukes i Aman som er alvenes endelige tilholdssted etter de har forlatt Middle-Earth. Om boken kan jeg kort oppsumere at den har skapelsehistorie, krangel mellom guder, alver som kjemper mot hverandre, tragiske skjebner, vennskap og  kjærlighet det gjør vondt å lese om....rett og slett underholdning på høyt nivå. Jeg har lest den uttalige ganger, tatt notater, pugget stamtavler og årstall. Boken krever en dreven leser, såpass må man vel kunne si. Da Ringenes herre filmene var på det hotteste skrev jeg  en light-versjon av Silmarillion til elever på barneskolen,og innimellom dytter jeg denne på noen som kanskje ymter frempå at boken er litt tung å lese...Boka strekker seg over noe sånt som 50 000 år og gir oss hele alvehistorien fra skapelsen frem til Ringenes herre tar over med hendelsene i tredje tideverv og brorskapets kamp mot Sauron og ringen.

Forleden dag engasjerte jeg meg i samtale med en av lærerkollegene mine her på Mailand, og dermed fikk jeg blod på tann (Sorry, Brimi.....gjett hvem som får mail med Silmarillion light?) Etter ettersom jeg nå skal ha noen dager fri kan jeg ta en litterær visitt til Middle-Earth.





-Anne Brit-





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar