mandag 27. februar 2012

Kan lettlest skape leseglede?

Jeg har lest Gamer (Røssland, 2011) Boken handler om en vennegjeng som har gledet seg til et nytt dataspill kommer i salg. De danner et spill-guild og forsvinner inn i fantasiverdenen så snart anledingen byr seg. Spillingen går utover skole og familieliv og etterhvert også vennskap. Strategier og planlegging skaper ganske fort splid i gjengen og etterhvert begynner merkelige ting å skje.


Boken er lettlest, og vi bør vel være glade for at noen skriver for de som i grunn ikke er så glade i å lese. Samtidig tenker jeg at de går glipp av så mye... alt blir så avstumpet. Setningene er så korte og rare. Det er ingenting å lese mellom linjene. Jeg vil ha mer! Jeg vil ha mer detaljer, mer følelser, mer tanker, mer av alt. Historien er spennende nok og jeg skulle ønske at den kunne få bygget seg skikkelig opp før den avsluttes. Her er det masse potensiale som ikke kommer til uttrykk og det er trolig fordi den skal være enkel og lettlest. Kan slike historier gjøre at de som ikke er drevne lesere får lyst til å lese mer? La oss håpe det, men egentlig så tviler jeg på det. Allikevel skal vi vel kanskje være glade for at slike bøker kan gi noen en mestringsfølelse av å ha lest en roman? Selv om jeg innerst inne føler at de blir litt narret..... kanskje det noen ganger hadde vært like greit å lese en skikkelig god novelle? Kanskje tenker jeg helt feil. Vi får håpe det:o)
Røssland, T. A. (2011). Gamer. Bergen: Mangschou.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar