mandag 12. mars 2012

Battle Royale - et stykke rå elendighet

Jeg har lest Battle Royale (Takami, 2006). Handlinge finner sted  i nær fremtid i "Den stor-østasiatiske republikk"  hvor innbyggerne er utsatt for alskens restriksjoner og sensur. USA er den store fienden og innbygerne må skånes for alle impulser utenfra. For å holde befolkningen i kne arrangerer myndighetene hvert år Battle Royale. 50 skoleklasser velges ut  til å delta i "spillet" som går ut på at elevene skal drepe hverandre med våpen de får utlevert av arrangørene.

Utad er hensikten å holde innbyggerne på alerten - alltid være klare for angrep fra fienden, men den egentlige hensikten er  å vise innbyggerne at de eies av staten og følgelig har å gjøre som de befaler. Så lenge folket finner seg i Battle Royale er det vel opplagt at de også vil finne seg i all annen behandling de måtte utsettes for? De 50 klassene som velges ut kjemper hver for seg, og i hvert sitt distrikt, i  Den stor-østasiatiske republikk og vi følger den ene klassen som tror de er på vei til leirskole, men som i steden ender opp med å måtte kjempe mot hverandre. Brutalt.

Jeg synes boken var helt grusom! Her er det skildringer av rå vold, blod, grørr og svært lite heltemot. Det dukker opp et par antydninger til heltekarakterer, men man skjønner fort at dette ikke blir noen opprørsrevolusjon slik man selvsagt håper på "in the world of happy endings". For meg personlig var det litt vanskelig å henge med og skille karakterene fra hverandre pga de asiatiske navnen. Jeg gikk rett og slett i surr og manglet knagger å henge handlingene på. Hvem var det igjen? Så måtte jeg bla tilbake og lese avsnitt på nytt for å beholde den røde tråden. Samtidig går det jo ikke an å kreve at alle litteratære skikkelser skal hete Ola eller Jack, så litt "fy på lanken" til meg. Til mitt forsvar var det over 40 navn å holde styr på:o) Jeg leste den først og fremst for å se om det var noe å anbefale for elevene våre, og det kan jeg vel si at jeg ikke kommer til å gjøre. Da anbefaler jeg heller Dødslekene (Collins, 2011) . Her også handler det om ungdommer som tvinges til å kjempe mot hverandre, men boken er ikke like rå som Battle Royale. Dødsleken har spenning, heltemot og kjærlighet i passe porsjoner og jeg ble revet med på den måten en god bok gjør. Når du som leser kryper inn i karakteren og kjenner følelsene på kroppen. Da snakker vi leseglede <3. Nå må det kanskje nevnes at jeg er spesielt dårlig på å håndtere blod og gørr, og skjønner  rett og slett ikke vitsen med denslags. Battle Royale er dermed ikke min cup of tea og det er vel også  grunnene til at vi har så få skumle filmer i biblioteket:o)

Collins, S. (2011). Dødslekene (2. utg.). Oslo: Gyldendal.
Takami, K. (2006). Battle Royale. [Oslo]: Damm.

-Anne Brit-

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar