torsdag 8. desember 2016

Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til av Liv Marit Weberg

"Heldigvis kommer det ikke flere kunder den dagen. Kunder har alltid vært et slit for de fleste businesser. Et såkalt drawback. Og kunder har det liksom med å komme" (Weberg, 2014, s. 88)

Jeg har lest Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til av Liv Marit Weberg. Boka er litt sånn at jeg ikke vet om jeg skal le eller gråte, er det supermorsomt eller er det bare tragisk? Blir jeg arrestert av empatipolitiet hvis jeg ler for mye?



Hovedpersonen prøver så godt hun kan å unngå menneskelig kontakt og innbiller familien at alt er skikkelig på stell. Hun flytter for seg selv for å studere i Oslo, men ender opp med å gjøre omtrent ingenting. Det å unngå andre folk krever såpass mye planlegging at det blir en dagsjobb i seg selv og hun ender opp i noen utrolige situasjoner hver gang tilfeldighetene tvinger henne ut døra. Når studielånet slutter å komme og hun skal ut på arbeidsmarkedet blir det hele bare enda mer komisk. Jeg synes likevel det er veldig underholdende og ler godt ganske ofte, men er det egentlig lov liksom, når folk er så snåle? Det er jo synd på henne.

Vi ser omverden kun gjennom hennes øyne, så hvordan hun oppfattes av omgivelsene er litt usikkert. Ved et tilfelle er det en annen person som omtaler henne som tilbakestående og det må vel i det minste være en autismediagnose ute og går her. Skikkelig mangel på sosiale antenner er det i hvertfall.

Når det gjelder fordypningsemnet så kan elevene hos oss skrive om "vanskelige relasjoner" og her kan nok boken kanskje passe inn.

På bildet ser dere også oppfølgerboken som jeg også kommer til å lese,  Det er heldigvis ingen som trenger meg.


 Weberg, L. M. (2014). Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til. Oslo: Aschehoug.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar