fredag 15. januar 2016

Andvaketriologien av Jon Fosse

Bildet er hentet her

Jon Fosse er nettopp tildelt Nordisk Råds litteraturpris for de tre romanene Andvake, Olavs draumar og Kveldsvævd. Dette bestemte Rysjedame #2 seg for å bruke som en anledning til å bli kjent med Fosses forfatterskap.

I den første boka Andvake møter vi Asle og Elida. De er unge og fattige på gods og gull men er rike på kjærlighet (hørt det før?) Elida venter barn, og nå tvinges de til å forholde seg til realitetene i sitt nye liv. Asle er en morløs felespillersønn, og Elida har heller ikke hatt noen god oppvekst. Romanen starter med at de har tatt seg med båt inn til Bjørgvin (Bergen) hvor de leter etter et bosted. Det er imidlertid vanskelig. Ingen vil ha de to i hus når de venter barn og ikke er gift.Dette henspeiler på Bibelens fortelling om Maria og Josef som ikke fant rom i herberget. For å komme seg inn til Bjørgvin har de to elskende skaffet seg en båt. Etterhert skjønner jeg at Asle har, på Elidas befaling, drept eieren av båten. De hadde også blitt stygt behandlet av Elidas mor, og hun led samme skjebne. Da Elida omsider skal føde blir også jordmora drept. Disse drapene gjør romanen også til en slags krim...men først og fremst er det en sterk skildring av ung kjærlighet med mange bibelske antydninger.

I roman nummer to, Olavs draumar, har de to elskende og deres lille sønn forlatt Bjørgvin. Olav, som han nå heter, vender tilbake til Bjørgvin for å kjøpe ringer til seg selv og sin kjære, men fortiden og dens spøkelser innhenter han. Hans er redd for å skuffe sine nærmeste, og preges av skyldfølelse. Romanen er mørk og skrekkaktig samtidig som den også er en lysende beskrivelse av ung kjærlighet.

I den tredje romanen, Kveldsvævd, fortsetter fortellingen om Asle og Elida frem i tid. Jeg slutter meg til følgende sitat:
"Noe av det enkleste og fineste Jon Fosse har skrevet ... Varmen Fosse har for sine hardt prøvede, helt alminnelige mennesker, gir ualminnelig fin litteratur."
Terje Eidsvåg, Adresseavisen

Man kan ikke lese Jon Fosse uten å legge merke til språket i romanene hans. Han skriver lange avsnitt i ett med utpreget kommasyke og nesten fritt for punktum. Dette lager en nærmest suggererende stemning hvor jeg som leser dras inn i den tilsynelatende naive fortellingen og ikke slipper ut igjen før romanen er slutt.

Jeg synes at Fosse har et noe ufortjent rykte som å skrive tungt og vanskelig. Jeg klarte godt å holde tak i fortellingen, men jeg er veldig glad for muligheten til å høre den som lydbok fremfor å lese den. Det gjør fraværet av punktum samt de lange avsnittene lettere å takle.

For ungdom, som jo er vår målgruppe, passer disse tre små romanene for dem som er klar for å legge jobb ned i å forstå og få med seg innholdet. Til gjengjeld så vil de få en helt unik leseropplevelse som jeg ikke kan sammenligne med så mye annet.

-Kristin-
Fosse, J. (2010). Andvake : fortælling. Batzer & Co.
Fosse, J. (2012). Olavs draumar : forteljing. Samlaget.

Fosse, J. (2014). Kveldsvævd : forteljing. Samlaget.

fredag 8. januar 2016

Veien av Cormac McCarthy

Jeg hadde lovet meg selv at det var slutt på dystopier for en stund. Jeg blir egentlig litt for nedtrykt av å lese den ene etter den andre. Likevel så jeg behovet for å lese Veien av Cormac Mc Carthy ettersom mange elever velger den til fordypningsemnet. Da er det greit å vite hva den handler om slik at det blir lettere å finne både alternativer og bøker som kan knyttes opp mot den. (Alle som veileder til fordypning vet hva jeg snakker om:)

Dette er en dyster bok! I motsetning til de fleste andre dystopier jeg har lest (som regel ungdomsbøker) så mangler denne en utfordring som skal løses. I Dødslekene  har vi et absurd realitykonsept det skal kjempes mot, i Divergent har vi en ond plan som må stoppes, i Flukten har vi et politisk system som må motarbeides osv osv. Det er som regel noe som skal fullføres for at hovedpersonene skal slippe fri og en ny orden etableres.



I Veien er det ikke sånn. Den handler om hverdagsliv og kampen for å klare seg fra dag til dag. Ikke hverdagsliv i den forstand vi kjenner, for her er det ingen samfunn, inget samhold og ingen rutiner som skal gjennomføres. Her er det kun overlevelse som gjelder.

Vi møter en far og en sønn, vi får ikke vite hva de heter, som sammen ferdes på en vei som skal ta de sørover. Vi vet ikke hvor de kommer fra eller hvor de skal. Vi vet bare at de er omringet av råskap. Overalt er det "onde mennesker" (som de kaller det)  som kun er ute etter å overleve selv og som har mistet det siste av moral. Far og sønn kan med andre ord ikke ta noen sjanser dersom de møter ukjente folk. Skyt først og spør etterpå.

Gjengen vi møter i denne boken har altså ikke noe håp for morgendagen. Selv om det ikke er noe utbrodering av følelser i denne boken synes jeg det er vanskelig å lese om mannen som skal skape en hverdag for sitt lille barn og lære han om rett og galt  i en grå og håpløs verden.

Den er skremmende realistisk og jeg tenker at dette er absolutt noe som kunne ha skjedd om verden skulle gå helt av hengslene. Heldigvis skal den ikke det, men nå blir det ikke flere dystopier på en stund.

Vi har boken på både norsk og engelsk.
McCarthy, C. (2010). The road. London: Picador.


-Anne Brit-